Utskrevet..

Jeg har nå vært utskrevet fra Haukeland i rundt 1 og en halv uke, og vet dere hva? Det går til helvete med alt sammen, bokstavelig talt!

Vekten raser, oppkast er tilbake for fult, og jeg sliter.. for å si det mildt!

Jeg er utslitt, rett og slett!

Jeg vet og at jeg ikke har blogget på en stund, men det er av den enkle grunnen at jeg ikke har orket det- og rett og slett ikke funnet frem til noe å skrive.

Jeg blir gal, og det er snart ikke til å holde ut lengre. Sitter med en masse ibux i hendenr, og vil i grunn bare gjøre slutt på alt! Jeg orker ikke mer!

Stemmene og ambivalensen(pluss mer), sliter meg helt ut!

Hva gjør jeg? Jeg blir gal!

Monsterstemmer

Monsterstemmene herjer i hodet mitt hele tiden, og de dominerer hver eneste bidige dag for tiden. Jeg finner ikke ut hvordan jeg skal gå imot dem og gjøre det motsatte, slik som jeg har gjort tidligere. Det virker helt umulig, faktisk. Hva gjør jeg? Jeg klare ikke spise(er på permisjon fra Haukeland), jeg sover masse, er konstant utslitt osv. Jeg fikser det ikke, rett og slett! Det gjør bare vondt - vondt i hodet og kropp.

Jeg lyver og sier jeg har spist, lyver og sier at jeg ikke er sulten(magen rumler og skriker etter mat), og jeg fyller magen med pepsi max hele dagen bare for at den skal få noe. Jeg vil jo ikke dette, det er ikke slik ting skal være! Hvorfor er det blitt slik?

Fortjener jeg diagnosen min?

Jeg tviler stadig - fortjener jeg de ulike diagnosene jeg har, sånn egentlig? Er jeg "syk" nok? Jeg føler til tider at det hele er totalt ufortjent - at jeg overhodet ikke er "syk" nok osv. Jeg er jo ikke tynn?! Hvorfor sier alle at jeg er syk da? Jeg er ikke, og var ikke, tynn. Jeg er jo ikke syk da, tror jeg.. ihvertfall ikke i spiseforstyrrelsen sine øyne.

Jeg blir så utrolig sliten av alt dette! Hvorfor har jeg fått plass på Haukeland egentlig? Jeg har vært her siden November, og fremdeles herjer spiseforstyrrelsen veldig mye over tankene og handlingene mine. Hodet mitt er fylt med ensomhet, vonde tanker og følelser, og en masse angst. Hodet mitt er ikke en bra plass å være, det lover jeg dere.

Ambivalent - redd - ensom - feit - ekkel - osv. Alt dette er en masse med katastrofetanker, tanker som finnes inni nettopp MITT hode! Vonde tanker, som jeg vil ha bort- men som spiseforstyrrelsen vil beholde, den mener at av en eller annen grunn så vil alt bli bra til slutt.. bare jeg gjør som den sier - vil alt ordne seg!

Ambivalensen er helt enorm, og jeg føler at jeg er opp og ned hele forbanna tiden. Gråte, det gjør jeg ganske ofte. Jeg er utslitt, rett og slett!

I går takket jeg nei til en tur med en annen pasient her - nei til muligheten til å forbrenne noen ekstra kalorier. Det var utrolig vanskelig, og nå sitter jeg igjen med det resultatet at spiseforstyrrelsen er rett og slett RASENDE på meg! Den vil straffe meg, og leter bare etter en måte å gjøre det på nå! Jeg kjenner det komme - angsten stiger og stiger!

Jeg er redd, ser dere ikke det?!?

Angst til tusen!

Middag gjennomført, med angst fra topp til tå. Jeg lå gjennom hele hviletiden etter middag og var helt skjelven - tårene trillet sakte nedover kinnene mine, som om det skulle vært verdens undergang å måtte spise. Det er jo ikke verdens undergang, eller?

Angsten og spiseforstyrrelsen er så stor, så stor at det er faktisk ikke mulig å unngå det for tiden. Jeg fikser det veldig dårlig, men det at jeg nå sitter på rumpa(!!!!) og har sagt nei til muligheten til å gå, og derfor forbrenne.. er ikke det ok da? Jeg føler meg som den største sofagrisen som bare sitter, og som ikke gjør en forbanna drit annet enn å spise og hvile. Er jeg lat? Jeg føler det - spiseforstyrrelsen forteller meg at jeg er lat. "Du som alltid hører på den og går lange turer og trener, hvorfor ikke i dag(spør spiseforstyrrelsen)?" Den herjer og styrer på i hodet mitt, nesten helt fritt til tider og - uten motstand!

Hvorfor er det så vanskelig? Er jeg virkelig en patetisk liten dritt, som spiseforstyrrelsen og depresjonen sider? Jeg aner ikke! Jeg er forvirret, redd, og føler meg alene og ensom.

En frustrerende og vanskelig tilværelse..

Jeg stirrer ut vinduet - frustrert og redd, og håper på et bedre liv.

Ting er utrolig vanskelig, og det er utrolig vanskelig å plutselig skulle leve i en helt ny kropp. Jeg unngår å forholde meg til kroppen min slik som ting er nå, og går bevisst med klær som gjemmer den mest mulig - aller helst kjempe store, og.

Det slår meg at jeg ikke lengre er den samme som det jeg en gang var, og nettopp dette skremmer meg utrolig mye også. Alt er nytt, og mest av alt: utrolig skummelt og ukjent. Tilværelsen med en spiseforstyrrelse er på mange måter veldig trygt, det er en plass hvor alt virker kjent og forutsigbart. Jeg liker at ting virker trygt og kjent, ikke forandringene og alt det utrygge som er nå. Forandringer fryder ikke, de er bare skumle og skaper en masse kaos i tilværelsen.

Følelsene er helt snudd på hodet og, og jeg veksler mellom gråting og det å være på gråten for tiden. Av og til hender det at jeg smiler og ler også, men all redselen og angsten ligger likevel i bakhodet og lurer hele tiden. Jeg føler meg redd, og ganske så ensom faktisk. Og dette er tilfellet det aner jeg ikke, men det er nå en gang slik jeg føler det.

Ting føles feil - som om det er noe som rett og slett ikke stemmer, faktisk. Noe føles feil, og jeg klarer ikke sette ord på hva det faktisk er. Jeg er redd, og for meg så er alt bare kaotisk akkurat nå. Jeg føler meg feil - ikke god nok - ingenting føles bra!

Mandagsfrustrasjoner og tingenes tilstand

Jeg er redd, og utrolig usikker for tiden. Det er lettest å falle i spiseforstyrrelsen sine hender, og av og til så virker det faktisk som om det er det eneste riktige å gjøre også.

Jeg har panikk, og en angst jeg virkelig skulle ønske at jeg kunne vært foruten. Jeg føler meg redd og alene - ensom, faktisk. Hvorfor? Det aner jeg ikke, men denne ensomheten er utrolig slitsom og vanskelig å skulle takle. Jeg er ikke en veldig åpen person som brøler ut om absolutt alt som faller meg inn, derfor bruker jeg bloggen som et fristen hvor jeg kan skrive åpent uten at folk vet hvem jeg er.

Ting er vanskelig nå, og jeg tviler hvert sekund på om de valgene jeg tar er riktige. Det virker feil, men samtidig utrolig riktig. Men jeg vet ikke.. sukk

Ny blogg, nye muligheter!

Hei!

Jeg ville bare presentere meg kort, og fortelle litt om meg selv osv. Jeg kommer ikke til å oppgi mitt virkelige navn her, da dette skal være en anonym blogg(jeg har en annen blogg og). Grunnen er det at jeg vil kunne skrive fritt, uten å føle at jeg blir dømt eller "overvåket" av personer jeg kjenner osv. Jeg vil skjerme meg selv, og skrive helt fritt uten at andre skal vite hvem jeg er.

Jeg skriver mer senere, men dette får holde for den gang.

Og ja, kort: Jeg har slitt med anoreksi(med bulimiske tendenser) i nærmere 5 år, depresjoner i flere år enn jeg kan huske, selvskading osv. En hel del, med andre ord!

Det var nok for denne gang, takk for meg!