En frustrerende og vanskelig tilværelse..

Jeg stirrer ut vinduet - frustrert og redd, og håper på et bedre liv.

Ting er utrolig vanskelig, og det er utrolig vanskelig å plutselig skulle leve i en helt ny kropp. Jeg unngår å forholde meg til kroppen min slik som ting er nå, og går bevisst med klær som gjemmer den mest mulig - aller helst kjempe store, og.

Det slår meg at jeg ikke lengre er den samme som det jeg en gang var, og nettopp dette skremmer meg utrolig mye også. Alt er nytt, og mest av alt: utrolig skummelt og ukjent. Tilværelsen med en spiseforstyrrelse er på mange måter veldig trygt, det er en plass hvor alt virker kjent og forutsigbart. Jeg liker at ting virker trygt og kjent, ikke forandringene og alt det utrygge som er nå. Forandringer fryder ikke, de er bare skumle og skaper en masse kaos i tilværelsen.

Følelsene er helt snudd på hodet og, og jeg veksler mellom gråting og det å være på gråten for tiden. Av og til hender det at jeg smiler og ler også, men all redselen og angsten ligger likevel i bakhodet og lurer hele tiden. Jeg føler meg redd, og ganske så ensom faktisk. Og dette er tilfellet det aner jeg ikke, men det er nå en gang slik jeg føler det.

Ting føles feil - som om det er noe som rett og slett ikke stemmer, faktisk. Noe føles feil, og jeg klarer ikke sette ord på hva det faktisk er. Jeg er redd, og for meg så er alt bare kaotisk akkurat nå. Jeg føler meg feil - ikke god nok - ingenting føles bra!